Brev til Likestillings- og diskrimineringsombudet 11. juni 2008

Kjønnsdiskriminering av foreldre ved internasjonal barnebortføring

I sin redegjørelse av 07.05.08 vedgår Arbeids og velferdsdirektoratet at NAV Utland har som praksis å innkreve barnebidrag for bortførte barn fra norske fedre. I sak med referanse Rikstrygdeverket 2002/09955, gis det eksempel på en far som ble tvunget til å betale bidrag for sine to bortført barn, på tross av at han i norsk domstol er tilkjent daglig omsorg for to barn.

Arbeids og velferdsdirektoratet bruker begrepet ”den faktiske omsorgen” for å rettverdigjøre at den som har tilranet seg omsorgen i selvtekstshandling får underholdningsbidrag.

Barnas velferd?

Videre brukes det begrep som at barnet ”eier” pengene, men ”vanligvis” disponeres pengene av den barnet bor sammen med fast. Så langt jeg vet, gjør norske myndigheter ingen forsøk på å undersøke hvilke forhold de bortførte barna lever i. Justisdepartementet og Utenriksdepartementet har ingen rutiner for å innhente informasjon om barnas faktiske livssituasjon i utlandet.

Mange kulturer er lite inkluderende ovenfor barn i fra brutte ekteskap. Om mødrene etablerer seg med ny mann, kan barna havne hos besteforeldre, slektninger eller på barnehjem. Barna risikerer å ende opp som økonomiske vinningsobjekter – uten at deres skolegang eller velferd ivaretaes i tilstrekkelig grad. Det finnes eksempler på rusbelastede mødre som har tatt med seg barn og flyktet utenlands fra Barnevernet, grunnet omsorgsvikt. Dette er forhold som NAV Utland ikke vurderer. NAV Utland baserer sin saksbehandling på en naiv forestilling om at så lenge mødre får penger – så vil barna ha det godt.

Kjønnsnøytral bidragslovgivning?

Arbeids og velferdsdirektoratet skriver at: ”Det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt tilfelle”. Er kjønnet til den som krever bidrag uvesentlig, i en slik vurdering? Vil en utenlandsk far som krever bidrag for et bortført barn, bli vurdert likt med en utenlandsk mor? Er ”den faktiske omsorgen” det eneste kriteriet for å få utbetalt bidrag for bortførte barn?

Årlig registreres det ca 40 barnebortføringer i fra Norge. NAV Utland betaler dermed ut bidrag for flere hundre bortførte barn. Om de konkrete vurderingene i hver enkelt tilfelle gjøres uten vurdering av kjønn, og kun på bakgrunn av hvem av foreldrene som innehar ”den faktiske omsorgen”, vil det være naturlig å kunne vise til et dobbelsifferet antall norske mødre som betaler bidrag for bortførte barn i utlandet.

Luganokonvensjonens presumsjon

Det er påfallende at redegjørelsen ikke tar for seg NAV Utlands bruk av Luganokonvensjonen av 16. september 1988, som i henhold til lov av 1993 nr. 21 gjelder som lov i Norge. Internasjonal barnebortføring gjøres mer lukrativ av at NAV Utland tillater kvinner som har bortført barn å oppjustere sine bidrag i utlandet ved hjelp av denne konvensjonen. Kvinner som bortfører barn fra Norge, kan få langt høyere bidrag enn norske bidragssatser.

Det finnes tilfeller hvor utenlandske mødre har høyere inntekt enn bidragspliktige, men dette tar ikke NAV Utland hensyn til. Fordi Luganokonvensjonen har en presumsjon om at bidragsmottaker alltid er den svakeste part. Dan Lofstad hos NAV Utland, forklarte meg på telefonen, at det spiller ingen rolle om bidragsmottaker i utlandet faktisk er mangemillionær, fordi Luganokonvensjonens presumsjon sier at mødre likevel er den svakeste part. Hvordan kan man rettferdiggjøre bruk en presumsjon som sier at kvinner alltid er den svakeste part, når man har fakta på bordet som viser noe annet?

Slik jeg tolker det, ble Lugano-konvensjonen til for at mødre skulle kunne brødfø seg selv og barna, om norske fedre forlot dem i utlandet. En slik ordning passet nok godt inn i tiden da Norge hadde mange sjømenn rundt om i verden. Mødrene fikk rett til å få fastsatt barnebidrag av sine lokale myndigheter. Bidraget kunne ikke endres i Norge, fordi man antok at kvinnen alltid var den svakeste part, og ikke hadde ressurser til å fremme krav i Norge. Hvorfor følger man et slikt regelverk i dagens samfunn, hvor både mors og fars inntekt er enkelt kan finnes i datasystemer? Hvorfor anvender man denne konvensjonen i barnebortføringssaker?

NAV Utland praktiserer Luganokonvensjonen slik at den overprøver både Barneloven og Likestillingsloven. Selv ikke i de tilfeller hvor det utenlandske kravet overskrider bidragspliktiges betalingsevne, tar NAV Utland hensyn den norske statsborgerens rettsikkerhet. NAV Utland inndriver penger systemservilt på vegne av utenlandske myndigheter, uten å vurdere rettsgrunnlaget i det utenlandske kravet.

Gammel sedvane framfor likestilling?

Mitt inntrykk er at NAV Utland er en liten etat som har drevet med sine sysler uten særlig påvirkning eller interesse utenfra. Den retningsgivende praksisen, som er etablert gjennom konkrete avgjørelser tilbake i tid, synes etter hvert å ha blitt anakronistisk. NAV Utlands 15 saksbehandlere behandler 18.000 bidragssaker. Bidragspenger sluses ut og inn av landet med minimal saksbehandling. Konkrete vurderinger i hvert enkelt tilfelle har NAV Utland i praksis lite vilje eller mulighet til å gjennomføre. Internasjonal konsensus og gammel sedvane synes å være langt høyere prioritert enn kjønnsnøytral bidragslovgivning og Likestillingsloven.

Jeg tror at NAV Utland vurderer internasjonal barnebortføring som et såpass lite problem, at de ikke er villige til å lage egne rutiner for disse sakene. NAV Utland viser stor uvilje mot å gå inn i kompleksiteten til barnebortføringssaker. NAV Utland har ikke statistikk som viser kjønnsfordelingen over bidragsplikt i barnebortføringssaker. Arbeids og velferdsdirektoratet oppgir ingen årsak til at slik statistikk ikke er skaffet til veie.

Vi vet at Utenriksdepartementet og Justisdepartementet har alle barnebortføringene registrert, slik at en sammenfatning av eksistrenende data til en statistikk er en ukomplisert oppgave. Arbeids og velferdsdirektoratets har hatt god tid til disposisjon, og kunne med enkelhet ha brakt større klarhet i sin redegjørelse om de hadde lagt ved en statistikk.

NAV Utland bedyrer at ”den faktiske omsorgen” og ”barnets rett til bidrag” prioriteres først, på tross av at den forelderen barnet bor hos har etablert et selvtekstsregime. På denne måten setter NAV Utland norske domstolers avgjørelser på sidelinjen. Arbeids og velferdsdirektoratet unnlater å svare på hvor mange kvinner som er bidragspliktige i slike saker.