http://bortført.no/

Likestillings- og diskrimineringsombudet gransker NAV

LDO startet granskning av NAV på bakgrunn av vår påstand om kjønnsdiskriminering i bidragssaker. Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av menn og kvinner. Om NAV Utlands praksis innebærer at det kreves inn bidrag fra fedre, men ikke i fra mødre, kan dette være i strid med forbudet mot direkte diskriminering. Likestillings- og diskrimineringsombudet virket oppriktige og seriøse da de ba om en redegjørelse i fra NAV i følgende brev:

Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse

I sin redegjørelse innrømmer Arbeids- og velferdsdirektoratet at NAV Utland har som praksis å innkreve barnebidrag for bortførte barn fra norske fedre. Arbeids- og velferdsdirektoratet legitimer mødres selvtektsregimer ved å definere tilranet omsorg som ”den faktiske omsorgen”.

Dirrektoratet unnskylder seg og serverer underlige borforklaringer. Det hevdes at barnet eier pengene, men "vanligvis" disponeres pengene på barnets vegne av den barnet bor hos. På denne måten undergraver Arbeids og velferdsdirektoratet norsk lov og godkjenner barnebortførernes omsorg i strid med norske domsavgjørelser. Denne forklaringen er ikke logisk begrunnet, fordi den gir ingen svar på hvorfor barn som er bortført av sine fedre ikke eier pengene. Hvorfor disponeres pengene på barnets vegne, bare i tilfellene kvinner bortfører barn?

NAV hevder at det ikke finnes noe statistikk som viser kjønnsfordelig i bortføringsaker. De oppgir imidlertid ingen grunn til at en slik enkel statistikk ikke er satt sammen.Vi synes det er trist og demoraliserende å bevitne at statstjenestemenn bruker sin juridiske kompetanse til å tåkelegge fakta, slik Anita Mølmestad Siversen og Karl Arvid Jomark gjør i denne redegjørelsen. Alt peker i retning av at kjønnsdiskriminering finner sted, men Arbeids- og velferdsdirektoratet holder på sitt og fornekter det hele. Les hele redegørelse fra Anita Mølmestad Siversen og Karl Arvid Jomark her:

 

Les vårt svar på Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørlse til Likestillings- og diskrimineringsombudet 11. juni 2008

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet henlegger egen granskning

Noen har kanskje hatt følelsen av at Likestillingsloven ikke gjelder for heterofile, hvite menn? Her får vi dessverre et tydelig eksempel på at Likestillings- og diskrimineringsombudet slettes ikke ønsker å komme til bunns i om fedre blir kjønnsdiskriminert i barnebortføringssaker. NAV Utland unnlot å legge fram tallmaterialet i sin redegjørelse til LDO. I stedet for å kreve dataene NAV besitter, la Likestillings-og diskrimineringsombud Beate Gangsås ned sin egen etterforskning. Granskningen bærer preg av å ha vært en skinnmanøver. Les kronikken "For dårlig gangsyn" Nationen 16. desember 2008

Kjønnsdiskriminerende bidragspraksis fra NAV

bekreftes av departementet

NAV utbetaler bidrag på tross av at barna er ulovlig bortført i fra Norge. NAV Utland tillater også kvinner som har bortført barn å oppjustere sine bidrag i utlandet ved hjelp av Luganokonvensjonen gjelder som lov i Norge. Disse kvinnene kan få langt høyere bidrag enn norske bidragssatser. Vi ba Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og Politidepartementet om en redegjørelse, hvor vi spurte: Skal Luganokonvensjonen tilsidesette Barneloven og Likestillingsloven?

Statssekretær Astri Aas-Hansen fra Justisdepartementet svarte, som vanlig, innyndende men intetsigende. Hun unngikk konkrete spørsmål, med omfavnende avvisninger. Se svar.  Se spørsmålene Astri Aas-Hansen unnlot å svare på her.

Barne- og likestillingsdepartementet svarte lang mer konkret og inngående på våre spørsmål. Her kom det fram at daværende Likestillingsombud Kristin Mile i 2005 bekreftet at Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 2 medfører en indirekte diskriminering av menn i saker om underholdningsbidrag, noe som strider mot Likestillingsloven. Videre uttalte Mile at det var lite hun kunne gjøre i denne sammenheng, fordi Luganokonvensjonen er en internasjonal konvensjon fremforhandlet og tilsluttet av en rekke stater/land, og som Norge ikke ensidig kan endre.

I Likestillingsombudets saksdatabase 2005/102 kan man også lese: ”Den norske stat, ved Justisdepartementet, så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ til dette overfor de andre konvensjonsstatene.”

Mange har kanskje lenge hatt følelsen av at Likestillingsloven er til kun for kvinner, og spesielt ikke for oss heterofile, hvite menn? Likevel er det forbausende å se at Likestillingsombudet staver dette så tydelig – at den norske stat faktisk ikke ønsker å endre på den kjønnsdiskriminerende praksis som fedre med bortførte barn blir utsatt for.

Justisdepartementet kunne ha endret Luganokonvensjonen i 2007

Luganokonvensjonen av 1988 ble revidert og avløst i 2007. Representanter fra Justisdepartementet deltok i forhandlingene i forkant av den reviderte Luganokonvensjonen.

Norges forhandlere kunne ha bedt om unntak fra eller endring av Luganokonvensjonens artikkel 5, fordi denne strider mot Likestillingsloven § 3 som forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av menn og kvinner. Samt at ordningen fører til økt bortføring, ved at kvinner som i selvtektshandling har smuglet barn ut av Norge, får høyere bidrag enn om de har blitt værende i landet.

Men ingenting ble gjort, fordi den norske stat ikke ønsket noen endring - altså total likegyldighet.

 

Likestillings- og diskrimineringsombudets henleggelse har vi nå klaget inn til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Klage på vedtak om henleggelse i sak om barnebidrag i barnebortføringssaker
 
Jeg stiller meg tvilende til om Likestillings- og diskrimineringsombudet har gått gjennom Arbeids- og velferdsdirektoratet redegjørelse grundig nok. Derfor ønsker jeg at saken bringes inn til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, jf diskrimineringsombudsloven § 3 femte ledd.

Jeg vil i dette brevet peke på informasjon i redegjørelsen som bekrefter at kjønnsdiskriminering finner sted. Arbeids- og velferdsdirektoratet vet hvor dataene for å få klaret i denne saken finnes. Registeret er klargjorte. Å sette registeret sammen til en statistikk er en enkel oppgave.

I sitt brev av 15.01.2008 stiller Underdirektør Lars Christensen og Førstekonsulent Anne Jorun Ballangrud en rekke spørsmål om NAV Utland bidragspraksis i barnebortføringssaker.

Et vesentlig spørsmål er: Har NAV statistikker som viser kjønnsfordelingen blant de bidragspliktige i disse sakene Arbeids- og velferdsdirektoratet gir følgende svar: ”Når det gjelder underpunktene i ombudets brev, kan vi gi et sammenfattende svar om at det ikke føres statistikk som viser kjønnsfordeling. Vi har heller ingen oversikt over antall barn som bortføres i strid med barneloven eller straffeloven.” Imidlertid vet Seksjonssjef Anita Mølmesdal Sivertsen og Seniorrådgiver Karl A. Jomark hvor registeret over ulovlig bortførte barn er lagret: ”Så vidt vi kjenner til har Justisdepartementet oversikt over barnebortføringssaker i land tilsluttet Haag-konvensjonen, mens øvrige land er det etter det vi kjenner til Utenriksdepartementet som har ansvaret for.”

Min bevisbyrde

LDO skriver: ”Schevig har bevisbyrden for at det er grunn til å tro at NAV Utlands praksis er i strid med likestillingsloven”. Jeg er ikke blitt informert om at jeg har bevisbyrden. LDO har heller ikke forespurt dokumentasjon om sakene jeg har kjennskap til. Hvordan kan man gi meg bevisbyrden, og kreve at jeg skal finne frem informasjon som min motpart nekter alle parter innsyn i.

Når det gjelder bidragspliktige bostedsforeldres bidragsplikt, bekrefter Tommy Hoholms tilfelle NAV Utlands praksis. Hoholm er bostedsforelder og betaler bidrag for sine to sønner som ble bortført til Slovakia i 2005. Tommy Hoholms daglig omsorg for sine to sønner er fastsatt av norsk domstol. Tommy Hoholm samarbeider med meg om nettsiden Bortført.no og detaljer om Hoholms sak er å finne på http://bortført.no/ Jeg har flere eksempler på samværsforeldre som betaler bidrag, samt ett eksempel på oppjustering av norske bidragssatser i utlandet ved bruk av Luganokonvensjonen.

Imidlertid bekrefter Arbeids- og velferdsdirektoratets egen redegjørelse av 07.05.08 at NAV Utland, tilsidesetter norske domsavgjørelser og belaster bostedsforeldre med bidrag. Referanse: Rikstrygdeverket 2002/09955. ”Hvor barnas far er tilkjent omsorgen og at mor rettstridig har brakt barna ut av landet.”

Bortførte barn ”eier” pengene?

Argumentasjon basert på ”barnets beste” og en forestilling om at barnet ”eier” pengene er gir ingen mening, så lenge man ikke vet noe om barnets faktiske livssituasjon.  Norske myndigheter gjør ingen forsøk på å bringe til veie informasjon om disse barnas levekår. Mange av barna lever i skjul for fedrene og barnas norske familie. Det eneste NAV Utland har å forholde seg til er et bankkontonummer i utlandet.

I denne granskningen er det avgjørende å avdekke om NAV Utland praktiserer bidragsordningen ulikt mellom fedre og mødre. 20 % av barna blir bortført av utenlandske fedre. Om NAV hadde fulgt prinsippet om at pengene alltid følger barna, så ville vi årlig hatt utbetalinger for 8 barn med utenlandske fedre. NAV Utland kan ikke vise til ett eneste tilfelle hvor en utenlandsk far mottar bidrag for bortført barn.

Vi kan tenke oss et tilfelle hvor en marokkansk far smugler barn fra Norge til Marokko. Barnas mor er tilkjent omsorgen og far har rettstridig brakt barna ut av landet.  Om NAV Utland hadde fulgt samme praksis som de har gjort i Tommy Hoholms sak fra 2005 og nevnte sak 2002/09955. Så ville den marokkanske mannen få utbetalt bidrag fra den norske moren, via NAV Utland. Grunnlaget er, i følge Arbeids- og velferdsdirektoratet, at barnas far; ”har den faktiske omsorgen og disponerer pengene på barnets vegne”.

Hvor sannsynlig er det at et slikt scenario utspiller seg i virkeligheten? Hvordan ville norsk massemedia opptre om en norsk mor ble behandlet på en slik måte?

Er finansiering av selvtekt til barnas beste?

David Lindbergs to barn ble ført til Brasil uten hans samtykke. Først etter fire og et halvt år kunne 40-åringen gjenforenes med barna på norsk jord. Lindberg uttalte til Drammens Tidende 12.4.08: ”Det er totalt forkastelig å utbetale barnebidrag til en person som har bortført sine barn. På denne måten bidrar den norske stat til at bortføringen finansieres og forlenges.”

Lindberg peker på noe vesentlig ved at bortføringene forlenges og finansieres. Å overføre penger til foreldre som har gjort seg skyldig i selvtektshandlinger er sjeldent til barnas beste. Konsekvenser av NAV Utlands bidragspraksis er at bortføringene forlenges, tilbakeføringer vanskeliggjøres, samt at flere norske barn bortføres.

NAV Utland begrunner høy andel av mødre som mottar bidrag, med at 80 % av bortføringene utføres av mødre. Hva om den høye andelen kvinnelige lovbrytere skyldes at mødre blir belønnet med penger for sine selvtektshandlinger? Om utenlandske fedre fikk overført penger fra norske mødre, ville kanskje kjønnsfordelingen i bortføringssaker være nokså lik? Hvor stor reduksjon bortføringer kan man forvente om NAV Utland slutter å finansiere slik selvtekt?  Hvorfor tas det ikke allmennpreventive hensyn? Vil det ikke være til norske barns beste med en reduksjon av barnebortføring?

 Skal Luganokonvensjonen tilsidesette Barneloven og Likestillingsloven?

I mitt brev av 11. juni 2008 redegjør jeg for NAV Utlands praksis ved bruk av Luganokonvensjonen av 16. september 1988, som i henhold til lov av 1993 nr. 21 gjelder som lov i Norge.

NAV Utland tillater kvinner som har bortført barn å oppjustere sine bidrag i utlandet ved hjelp av denne konvensjonen. Kvinner som bortfører barn fra Norge, kan få langt høyere bidrag enn norske bidragssatser. Luganokonvensjonen har en presumsjon om at bidragsmottaker alltid er den svakeste part. Og slik NAV Utland praktiserer barnebortføringssaker, så er bidragsmottakere utelukkende kvinner. NAV Utland mener imidlertid at Barneloven og Likestillingsloven tilsidesettes på grunn av Luganokonvensjonen. Noe som praksis betyr at fedre med bortførte barn, og barna deres, er uten norsk rettsbeskyttelse. Jeg ser ingen grunn til at slik underminering av Barneloven og Likestillingsloven skal gå upåaktet hen.

Også andre forhold i mitt brev av 11. juni 2008, som barnas velferd og kjønnsnøytral bidragslovgivning, ser ikke ut til å ha blitt vurdert av LDO før henleggelsen.

Delt bevisbyrde

Likestillings- og diskrimineringsombudet skriver: ”For å kunne ta stilling til om NAV Utland sin praksis er ulovlig forskjellsbehandling, må det derfor framlegges statistikk over et stort antall saker, slik at det er mulig å se om det er tendenser til ulovlig forskjellsbehandling. Slik statistikk er ikke fremlagt”

Hvorfor er ikke slik statistikk fremlagt? Årlig bortføres om lag 40 barn. Barna er allerede registrert av Justisdepartementet og Utenriksdepartementet. Om man kjører eksisterende register opp mot NAV Utlands register med bidragspliktige – så vil man få en komplett kartlegging med kjønnsfordeling.

NAV Utland og Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke oppfylt sin del av bevisbyrden, ved å unnlate å sette sammen en slik statistikk. Det kreves imidlertid at jeg skal framlegge en statistikk, som jeg ikke har tilgang til, fordi at den forvaltes av det organ jeg klager på.  

 Rettslig grunnlag

Diskrimineringsombudloven § 3 femte ledd annet punktum slår fast at: ”Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en sak om ombudet ikke finner grunn til videre behandling.”

Det er en rekke gode grunner for videre behandling. Arbeids- og velferdsdirektoratet redegjørelse har på flere områder svart unnvikende, selvmotsigende og har ikke forklart hvorfor de ikke allerede har klargjort statistikken som de er bedt om, på de fem månedene de har brukt på denne utredningen. Hvorfor skal Likestillings- og diskrimineringsombudet undergrave sin egen autoritet ved å la Arbeids- og velferdsdirektoratet slippe unna med slike lettvintheter?

Jeg bestrider det rettslige grunnlaget for at dette er et ”særlig tilfelle” og en ressurskrevende sak. 40 bortføringer per år er i statistisk sammenheng et beskjedent antall, og innhenting av allerede klargjorte register krever minimalt med ressurser. Arbeids- og velferdsdirektoratet og NAV har bevisbyrden. Det kan vanskelig oppfattes som ressurskrevende for Likestillings- og diskrimineringsombudet å be om at Arbeids- og velferdsdirektoratet fullfører sin utredning.

Med vennlig hilsen

Kjell Schevig

 

 

http://bortført.no/